Frontfaget som fasit

20.6.2012
- Frontfaget bør være fasit, og likninger med flere ukjente er ikke et problem, men et verktøy, skriver YS' sjeføkonom, Helle Stensbak i en kronikk.
document image 1


Av Helle Stensbak, sjeføkonom i YS

Frontfagsforhandlingene i privat sektor skal i teorien legge et tak for lønnsveksten i lønnsforhandlingene. Spekter-sjef Lars Haukaas tar i DN 6. juni (Frontfaget er ingen fasit) til orde for å løsne på denne begrensningen, fordi årets faktiske lønnsvekst er ukjent en tid og fordi frontfaget er en ligning med altfor mange ukjente. Han skriver at staten er frontfag nummer to, og at staten som frontfag legger et gulv for lønnsoppgjørene som kommer etter. Jeg leser ham slik at han etterlyser større handlingsrom for de ulike parters egne behov.

Dagen etter skriver Stein Lier Hansen fra Norsk industri at den som vil ha lønnsvekst på linje med industrien, også må kunne vise til en lignende økning i produktiviteten. Satt på spissen betyr det at hvis hjernekirurger ikke fjerner kreftsvulster mer effektivt enn før, så burde de også ha hatt en reallønnsnedgang. Jeg tror den som er så uheldig å trenge en hjernekirurg, vil være uenig med Lier Hansen.

Eksemplet omtaler hjernekirurger, men gjelder de fleste arbeidstakergrupper. Aukrust visste godt at produktivitetsvekst fant sted kun i noen bedrifter. Like fullt lagde han en modell for lønnsvekst som omfavner alle sektorer i økonomien.

Frontfagsmodellen springer ut av Aukrusts hovedkursteori, som sier at uansett hvilken nominell lønnsøkning man legger inn i lønnsoppgjør, så vil reallønnen over tid ligge langs en hovedkurs. Han påpekte at ekstra rause lønnsøkninger, altså lønnsøkninger uten realøkonomisk fundament, vil spises opp av inflasjon. Reallønnsvekst kommer av produktivitetsvekst, og derfor lagde han en regel for lønnsdannelsen som ikke bare tok hensyn til kostnadsskranken for de bedrifter som konkurrerer på verdensmarkedet, men som også fanger opp produktivitetsveksten og sprer gevinstene av den utover alle ansatte i økonomien.

Jeg tror Aukrust ville vært på linje med det Lommerud og Vagstad så godt beskriver i DN 12. juni. Produktivitetsvekst handler også om etterspørselssiden og det generelle velferdsnivået i økonomien. Vi verdsetter ikke hjernekirurgi lavere selv om automatisering i noen industribedrifter har gjort oss rikere, selv ikke om hjernekirurgen skulle brukt enda lengre tid på operasjonen enn før.
Aukrustmodellen skrives i fire uavhengige likninger med flere ukjente. Likevel, ligningssystemet har en løsning og gjennom trepartssamarbeidet har vi også evnet en humpete praktisering av den teorien som Aukrust så elegant formulerte. 

Jeg tror Aukrust også ville vært uenig med Haukaas. Modellen avdekker en økonomisk sammenheng mellom nominelle kroner og realøkonomiske produktivitetsøkninger. Den hjelper oss til å ikke gå oss vill i en nominell lønnsvekst som mangler realøkonomisk støtte, slik visse andre land har gjort, med Hellas som det klareste eksempelet. Selv med flere ukjente i ligningene har vi klart å bruke modellen og frontfaget som fasit. Særlig nå, med en økonomi som er motsatt av den greske, kan vi kjenne hvor godt det har gjort oss.

Spørsmålet er ikke om, men hvordan fasiten bør brukes. Jeg synes man bør slutte å kalle staten for et frontfag. Offentlig sektors indre gjøren og laden må gjerne kalles noe, men vi bør unngå å skape unødig uklarhet rundt kompliserte saker. Frontfaget må heller aldri bli et gulv som andre kan bruke for å heve seg høyt, for da vil ikke frontfagene være frontfag mer.

Det tekniske beregningsutvalget for lønnsoppgjørene (TBU) oppgir tall for lønnsvekst blant industriarbeidere og industrifunksjonærer, og et vektet gjennomsnitt for disse to. TBUs vekting er en grei vekting for norsk økonomi, men ikke nødvendigvis for en enkelt arbeidsgiver. Tallene må brukes med kløkt.

Aukrust skrev ikke modellen sin for å ta hensyn til en bestemt bransje eller tariffavtale. Han skrev den med hensyn på norsk økonomi, på reallønnsvekst, inflasjon, på fordelingen av økt verdiskaping, på konkurranseutsatte bedrifters lønnsomhet og en sunn og stabil makroøkonomisk tilstand. Individuelle behov ble satt i bakgrunnen for å oppnå en større samlet gevinst.

Denne gevinsten må deles på en ordentlig måte for at frontfagsmodellen skal være levedyktig.

Aukrust skrev fire likninger med flere ukjente, men vi både kan og bør bruke modellen likevel. Med kløkt.





[Tilbake]Utskriftsversjon