Tjenestedirektivet vedtatt

EU vedtok allerede i 2006 det såkalte tjenestedirektivet, som vil gjøre det lettere for alle tjenesteleverandører i hele EU/EØS-området å tilby sine tjenester i alle EU/EØS land. De enkelte medlemsland har frist til å gjøre direktivet gjeldende innen 1. januar 2010.

Direktivet var på høring første gang i 2004 og er blitt endret betydelig i en gunstig retning siden da. Blant annet har man fått etablert det såkalte vertslandsprinsippet, som innebærer at det er vertslandets og ikke opprinnelseslandets rettsregler som skal følges.

Noen forbehold
YS støttet allerede i 2007 tjenestedirektivet, men med noen forbehold. YS’ forbehold var knyttet til en del usikkerhet rundt konsekvensene av direktivet. De viktigste innvendingene har omhandlet sosial dumping og hvorvidt direktivet kan tenkes å være til hinder for det arbeidet som gjøres i Norge for å motvirke sosial dumping.

- Det er enkelte usikkerheter som YS tok opp i sin høring allerede i 2007. Vi er imidlertid beroliget på de viktigste punktene. Direktivet er vedtatt og Norge må enten implementere det, eller bruke sin reservasjonsrett. YS kan ikke anbefale bruk av reservasjonsretten i denne saken, uttalte YS-leder Tore Eugen Kvalheim i fjor høst.

Nye dommer fra EU
Nye dommer fra EU-domstolen har skapt tvil om hvorvidt direktivet kan ha betydning for retten til å kreve tariffavtaler og streikeretten. Konsekvenser for offentlig tjenesteyting og forbrukerrettigheter har også vært diskutert i lys av direktivet.

- I YS’ høringsnotat om tjenestedirektivet tok vi våre viktigste innvendinger opp til drøfting. Dette er det redegjort godt for. YS legger til grunn at arbeidet mot sosial dumping ikke vil bli hindret av tjenestedirektivet. Direktivet vil ikke ha betydelig innvirkning på verken forbrukerrettigheter eller adgangen til å opprette tariffavtaler, sier YS-leder Tore Eugen Kvalheim.

- Direktivet vil etter vårt syn ikke føre til at offentlig tjenesteyting skal konkurranseutsettes eller privatiseres i større grad enn i dag. Det vil fortsatt være en politisk beslutning om hvorvidt det offentlige selv skal yte tjenester eller ikke, påpeker Kvalheim.